Løpsrapport, ferie i Frankrike og hjemkomst

Først en litt mer fyldig beskrivelse av konkurransedagen…. Klokka 03.10: Klokka ringer, det er klart for frokost (eller nattmat…). Så er det tid til å slappe av litt før jeg transporterer meg bort til startområde, en liten løpetur for å få kroppen i gang, fikse mat til sykkelturen og luft i sykkeldekken, så står sola opp, på med neoprendrakta, og klokka 06.30 går startskuddet. Sol og skyfri himmel, ser ut til å bli en fin dag :-)

For en gangs skyld har jeg stilt meg fornuftig til på svømmestarten, ut på siden og passe langt frem, og jeg synes jeg kommer veldig godt i gang, unngår det meste av slossingen (som jeg alltid pleier å tape), får svømt krål helt fra startskuddet går, og finner meg etter hvert noen fine bein å henge på. Og det føles som det går veldig greit. Vi svømmer opp og ned elva to ganger, før vi sklir ned en kant for å komme oss over en liten hindring på slutten, svømmer 50 meter og går i land. Jeg synes tiden gikk veldig fort på svømmingen, kjedet meg ikke, og holdt kursen temmelig bra, og var egentlig veldig fornøyd med svømmingen og tenkte at dette kom sikkert til å bli ny pers på denne svømmedistansen, for jeg synes ikke jeg hadde vært så lenge i vannet. Jeg ble litt overrasket når klokka da viste omtrent 1.14, men, men, det kunne vært verre. Og jeg var visst andre jente opp av vannet.

Så kom vi til vekslingssonen, og gjennom teltet hvor man kler på seg hjelm og evt andre klær og så sykkelsonen hvor man tar med seg sykkelen sin trur jeg at jeg passerte et ti-talls-mennesker (Det er viktig å vinne vekslinga når man skal konkurrere i en 11-timers tid…) Så var det ut på syklinga. Jeg hadde på forhånd sett for meg at det var en litt kupert, men relativt rask sykkelløype, men der tok jeg feil. Vi syklet mer enn 1700 høydemeter i løpet av 180 km, og det er i grunn ikke så lite. Det var få flater og mye opp og ned. Og ofte gikk nedoverbakkene på relativt humpete vei, og med en del svinger. Ikke at dette var noe problem, det fører bare til at gjennomsnittshastigheten ikke blir så høy som i en rask løype, og at syklinga derfor tok betraktelig mye lenger tid enn jeg hadde sett for meg. For øvrig var det masse motvind (Ja, det var faktisk mye mer motvind enn det var medvind). Løypa gikk for øvrig gjennom en og annen liten fransk landsby og for øvrig, stort sett, gjennom en slags nasjonalpark/landskapsvernområde. Det var fine omgivelser. Med relativt få deltakere, mange dommere, og en kupert løype var det heller ingen drafting-problemer. Og bortsett fra at det tok lenger tid enn ventet gikk syklinga bra. Jeg fikk en veps inni triathlontrøya (Hvordan klarer jeg til stadighet å få det?), skruene på den ene underarmsstøtten på tempostyret løsnet på de humpete veiene, men det holdt seg på plass ved at jeg passet på å ha trykk/tyngde på det, jeg ble så opptatt av en tullete franskmann i en bil jeg måtte sykle forbi samtidig med en drikkestasjon at jeg glemte at jeg trengte å ta med meg ei drikkeflaske, men ellers holdt jeg meg på sykkelen, og sykkelen holdt, og jeg syklet meg opp mange plasser.

Så da syklinga var over og det var klart for løping antok jeg at jeg fortsatt var nummer to, siden jeg ikke hadde sett noen jente i løpet av de 180 km sykling. Imidlertid dukket da denne syklisten opp rett foran meg med det svære flagget (La premiere femme), altså ledet jeg. Jeg må ha passert den første jenta allerede i vekslingssonen… Så da var det bare å løpe i vei i ledelse. En hardere sykkelløype fører nok til at man blir litt mer sliten før maratonen også.. Og det kombinert med litt rask start på løpinga pga sympati ovenfor den stakkars syklisten som skulle sykle en maraton i ironman-løpefart gjorde at maratonen ble litt tyngre, og litt lengre (tidsmessig) enn det ideelt sett burde være. Det var veldig varmt, så jeg rakk å bli tørst midt mellom hver drikkestasjon og hadde ikke hatt noe imot enda flere drikke/vann-stasjoner, men generelt var jeg veldig fornøyd med fint vær og ingen fare for å fryse. Løypa var fire runder, på en frem-og-tilbake-strekning, så jeg hadde full oversikt over konkurrentene, og det var godt. Nummer to nærmet seg litt og litt, men jeg holdt henne på betryggende avstand. 

Noen ganger i livet går tiden fort, andre ganger går den sakte, når man løper en ironman-maraton føles det som om tiden går sakte! (Selv om det i ettertid føles som det gikk fort) Man kommer til en drikkestasjon, det er en liten avveksling i løpe-tralten, og så når den har passert kan man glede seg til neste drikkestasjon om 2,5 km, hver 10,5te kilometer kunne jeg glede meg til å passere stadion, det var også litt morsomt. Ellers prøvde jeg å glede meg over at tiden gikk sakte, og at det på mange måter var en bra ting, for ofte klager man jo over at tiden går for fort… Omsider etter omtrent 3 timer og 50 minutter kom likevel tiden for målgang – herlig! Og det morsomme var (ble like overrasket som da denne syklisten med det store 1. dame-flagget dukket opp) at over mållinjen var det et stort bånd som jeg måtte rive ned når jeg krysset mållinja. Og det har jeg (heller) aldri opplevd før: masse klapping og heiing, duskedamer og litt av en opplevelse. Jeg passerte mållinja som første dame og vant konkurransen! :-) Gøy!

Premien.....

Etter en sånn lange konkurranse, med kroppen full av sukker og koffein, og bein som fortsatt ikke har giret helt ned så sover man ikke alltid superbra, og for min del i alle fall ikke lenge (Ikke at det er noe jeg pleier uansett da). Så jeg sto opp med sola (nesten) på mandag morgen, pakket sakene, og benyttet muligheten til å besøke Montpellier, før jeg skulle toge tilbake til Paris. Det skulle visst være en fin by hadde jeg hørt. Bilen ble parkert på utsiden av byen, og trikken kjørte meg inn i byen (Det hadde jeg fått vite av en lokalkjent dagen før at var lurt). Mens jeg ventet på at turistkontoret skulle åpne fant jeg meg en kafe og tok en liten frokost ved Place de la Comedie, den eneste ”må-sees-attraksjonen” som jeg hadde fått med meg vha et google-søk like i forveien. Place de la Comedie er en stor åpen ”fotgjenger-plass” med kafeer og fontener etc… Så stakk jeg innom turistkontoret og fikk et kart og gikk meg gjennom Montpellier, tok en kaffe i ny og ne, og en is, og kikket på både gamle og nye bygg. Og kan bekrefte at det er en veldig fin by :-) Beina fikk godt noen kilometer, jeg fikk vært turist. Kom borti en morsom liten del av en meny til et lite creperie i en bakgate; Det var en av de største crepe-menyene jeg har sett noensinne, mange ti-talls ulike crepes. Innnenfor kategorien søte crepes var det en som het crepe Norvegienne. Den var naturlig nok (den var jo norsk), den dyreste av alle crepene i denne kategoriene. Videre bestod den av smør, sukker og to iskuler. Jeg funderte litt på hva som var så veldig norsk ved det, men nordmenn er jo glad i is da (Visste bare ikke at det var viden kjent…)

Bilder over: Den nye delen av Montpellier

Place de la Comedie

Et gammelt vanntårn

En stor fin katedral i gamlebyen

Togturen tok meg så nordover igjen til et litt kjøligere og mer skyet Paris. Her skulle jeg være turist i halvannen dag under guiding av Marianne. Vi startet tirsdagen med et besøk på markedet, masse gode frukt og grønnsaker-mmmmm :-) Så tok vi leiesykler fatt og syklet oss gjennom Paris fra øst til vest og sør til nord. Da får man sett masse av Paris. Oppoverbakkene var litt slitsomme og trafikken var litt (nei mye!)større enn hva jeg var vant med, men ellers var det fint. Marianne var skikkelig tøff og flink til å tråkle seg gjennom biler, mopeder, kryss, rundkjøringer, trange passasjer, fotgjengere. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde tunga rett i munnen og henge på. Kvelden ble avsluttet med et frasnk nydelig middagsmåltid på en restaurant. Onsdag var vi på en liten shoppingrunde. Det er facinerende hvordan kjente ting ikke er så lett å kjenne igjen på et annet språk. Marianne skulle en tur til "Asjejem". Det visste jeg vel var, vi hadde jo det overalt i Norge også. Jeg så ut som et spørsmålstegn, før vi omsider kom frem til hva det var. Det var Hennes og Maritz:-) H&M. Så reiste jeg fra regnværet i Paris og satte kursen mot Trondheim igjen.

Markedsdag i paris

Turist på sykkeltur

Sacre Coeur

Montmartre (men vi traff ikke Amelie)

Så tirsdag kveld kom jeg hjem til lille hjemlige trivelige Trondheim. Her kjørte flybussen meg helt frem til porten. (Som siste passasjer på bussen fikk jeg spørsmålet hvor skal du da? Nøyaktig hvor skal du? Og dermed ble jeg kjørt helt frem) Porten var porten til bilverkstedet hvor bilen min har vært på EU-kontroll, mens jeg har vært i EU. Og innehaveren av verkstedet hadde ikke noe problem med å komme bort en tur på kveldstid utenom åpningstidene for å slippe ut bilen. Luksus for ei som kom hjem fra ferie neddynget med bagasje. Det er fint å være hjemme igjen også :-) Og på jobben på onsdag hadde Marte bakt triathlon-kake.

Det er fint i Trondheim også :-)