Norseman 2010, kort fortalt: Nok en fantastisk dag, fattige åtte sekunder unna målet om å komme inn under 14 timer, en veldig bra maraton, med beste tid av samtlige damer:-), en grei sykkeletappe, men en elendig svømmeetappe. Litt motvind, men ellers fint vær, og en knallutsikt på toppen av Gaustatoppen. Og fantastisk support og heiagjeng hele veien. Takk!
Og litt lenger fortalt.....: På fredagen blei bilen ferdigpakket, og jeg og støtteapparatet mitt, som bestod av mamma og tante Anne tok turen baklengs gjennom sykkeletappen, til Eidfjord hvor det hele starter.
I Eidfjord var Norseman-stemningen på plass, med bannere, supportere, god stemning og spente deltakere. Fredag ettermiddag er det velkomst og 'race briefing'.
I en mørklagt gymsal sitter deltakere og supportere spredd utover hele gulvet mens arrangøren viser video fra fjorårets Norseman. Jeg får gåsehud over hele kroppen, spenningen stiger ytterligere, og jeg kjenner at jeg både gleder og gruer meg.....
(Bilde: Starten går, Foto: Kristine Nyborg)
Drikkeflaskene blandes til med drikke og sorteres i kasser, klar til å fordeles utover sykkel-, løpe- og gåetappen, på vei mot Gaustatoppen. 17 drikkeflasker og matpakker bestående av gel og energibarer står ferdigoppstilt i kasser i bagasjerommet på bilen etter nøye beregnet væske- og energibehov for den kommende dagen.
Klokka 21 er det leggetid, og selv om jeg ikke sovner umiddelbart, eller sover veldig bra, så får jeg i alle fall knappe 5 timer i senga før jeg våkner klokka kvart på 2, klar til å stå opp og spise frokost (Eller kan det kanskje kalles nattmat....?) Deretter en halvtimes avslapping på senga før svømmeutstyret slenges over skuldra og jeg triller på sykkelen i mørket ned til ferja som venter på å ta oss ut i fjorden.
Så går båtturen 3.8 km utover fjorden, klokka ti på fem hopper vi ut av ferja og inn i det 17 grader varme vannet, og klokka 05 går statskuddet (Eller rettere sagt start-tutet, siden det er ferja som gir oss startsignalet) Og så ligger man i vannet og plasker av gårde, meter for meter og minutt for minutt..... Ute i vannet har jeg egentlig aldri noen ide om jeg svømmer fort eller sakte, bra eller dårlig, jeg kikker bare på klokka når jeg kommer opp av vannet, like spent hver gang. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde svømt greit nok, men blei svært skuffa da jeg ser at jeg kommer opp av vannet en og en halv time etter at startskuddet gikk. Det kan jeg da bedre enn, selv om jeg ikke er noen supergod svømmer, så det kan mildt sagt kalles en elendig svømmeetappe! Her må det trenes! Men i det minste svømmer jeg ganske uanstrengt så jeg var i allefall like full av krefter før jeg skulle ut å sykle.
(Bilde over: Opp av vannet, foto: Guy M Huste)
Og nå stå 180 km sykling for tur. Jeg lå allerede litt bak 14-timers skjemaet mitt, men var likevel fornuftig nok til å gjøre det jeg visste var riktig, å holde litt igjen, og holde pulsen nede under hele syklinga, for at beina skulle holde over alle de 5 fjellovergangene og ikke minst holde til en maraton til gaustatoppen etterpå. Det blåste litt over Hardangervidda, og temperaturmåleren på følgebilen viste 7-8 grader. Det var litt kaldt over vidda, og jeg drømte om ferieringa etter Norseman, i en hytte på fjellet, med en vedovn og et ullpledd som ville holde meg varm.... Likevel, det var oppholdsvær, et par solglimt og heller ikke like sterk motvind som i fjor, så alt i alt var ikke været aller verst.
(Bilde over: Ut av tunellene i Måbødalen, foto: Tone S Nørstebø)På Geilo lå jeg enda litt lenger bak skjemaet, men i motsetning til i fjor kunne jeg starte på første bakken etter Geilo uten utslitte bein, og jeg kom meg veldig greit og relativt uanstrengt opp alle de tre bakkene/fjellene over til Uvdal.Litt tyngre blei det opp til Imigfjell, det er jammen både ganske langt og ganske bratt, men beina var mye friskere enn i fjor, og det stod familie og venner oppover langs veien og en stoooor gjeng på toppen av Imingfjell. Det er siste fjellet, og det verste er unnagjort, jeg var ikke utslitt, men likevel litt sliten, og kombinert med en stor glede over alle kjente familie og venner som var møtt opp for å heie var det nesten så tårene kom når jeg tar fatt på veien over til Tinn kommune.... Over fjellet til Tinn hadde vi motvind i år igjen (Jeg må nok være med et år vi kan få sykle i medvind også....), men det var ingen poeng å kjempe mot den, men bare sykle jevnt de siste kilometerne til vekslingssonen nede i Austbygdi, 200 meter over havet.
(Bilder: 1: Over Hardangervidda, 2: Opp fra Skurdalen mot Dagali, foto: Tone S Nørstebø)Ankomst Austbygdi hadde jeg tatt noen minutter inn på skjemaet mitt igjen, men jeg lå fortsatt drøye 20 minutter bak i det maratonen skal starte. Jeg står først litt fortvila og forvirret midt på jordet med vekslinssonen fordi jeg ikke aner hvor løpeskoene mine befinner seg (Og man ikke er så klartenkt akkurat på det tidspunktet, jeg ante virkelig ikke ikke hva mamma mente med "bortest på første rad"), men ganske fort kom jeg meg over i løpeskoene og ut på den avsluttende maratonen.
De første 25 relativt flate kilometerne løp jeg med et snitt på under 5 minutter og 20 sekunder, kjempefornøyd med det, jeg tok igjen den eneste av de norske jentene som fortsatt var foran meg, og lå nå som nummer fire. Jeg hadde en super heiagjeng med venner og familie som stoppet ca hver andre kilometer hele veien for å heie og gi meg drikke og gel. De var fantastiske! Etter knappe 20 kilometer kommer mållinja til synet foran meg, et stort massivt fjell.... Riktignok ligger selvemållinjen fortsatt i tåka, men "ser" likvel målet foran meg nå...
(Bilde over: Løping langs Tinnsjøen, foto: Tone S Nørstebø)
Etter 25 kilometerne ankommer vi "Zoombie Hill" (Altså Dale, som er stedet hvor veien tar av oppover mot Gaustablikk-området og Gaustatoppen) Herifra er det lov med følgeløper/-gåer de siste 17 km til toppen. Og Lars som har fulgt første del av løpinga med bil, tar joggeskoa på beina og sekken på ryggen og følger meg oppover. jeg har i år tatt lærdom fra fjoråret og prøver så godt jeg kan å lange ut i en skigang-lignende gange oppover de ca 10% bratte bakkene. Og jeg synes i grunn jeg lykkes ganske bra med det i år. I noen av svingene kan jeg til og med løpe og de siste kilometerne på vei til Stavsro er det flere flater hvor jeg kan ha en løpe-lignende-teknikk før stien opp til Gaustatoppen tar av. En kilometer før Stavsro sier Lars til meg at han tror 14 timer kan være innen rekkevidde nå. Jeg veit jeg har løpt og gått bra frem til hit, men tør likevel ikke helt tro at jeg har klart å ta igjen det tapte så mye at 14-timers-målet kan oppnås.
(Bilde over: Prøver å lange ut oppover "Zoombie Hill", foto: Tone S Nørstebø)
På stavsro er det på med jakke og ryggsekk, og inn på stien og de siste 4,7 kilometerne opp til Gaustatoppen. Ole Vegar (bror) og Anne Lise følger med, men med utstyr mer egent for båtliv enn løping/gåing opp til et fjell velger de et annet tempo til toppen. Med toppen innen rekkevidde, nytt terreng, og en red bull shot kommer nye krefter frem og jeg synes jeg holde farten godt oppe på vei til toppen. Riktignok falt skinnet av et gnagsår på den ene tåa av idet jeg begir meg inn på stien, noe som bremset farten litt, men som Lars sa, det var vel bare å bite det seg og få resten av løpet unnagjort nå. Jeg klarte i alle fall å løpe hver gang stien flatet ut, og når klokka viste ti på sju ser jeg målet ikke langt unna. "Dette kan gå under 14 timer", sier Lars. "Det blir ikke lett, men det er mulig" Jada, det er det, ingen grunn til å spare på kreftene nå, og jeg har jo tatt inn masse "tapt tid" på maraton-etappen, mer enn hva jeg hadde forventet! To-tre meter unna mållinjen sier en av de som står der "Du er fortsatt under 14 timer", og jeg "spurter" det jeg kan over de siste steinene før jeg ramler over mål. Jeg glemte til og med å strekke hendene i været og juble i et forsøk på å få de siste sekundene på min side.
Dessverre hadde nok denne mannen litt feil tid på sin klokke, og den riktige klokka viste 14 timer og sju sekunder, fattige åtte sekunder unna å se 13-tallet altså.... Surt, men sant, det er vanskelig å la være å tanke på alle de stedene i løpet av turen jeg kunne vært 8 sekunder raskere (For ikke å snakke om at jeg egentlig er i stand til å ha kunne svømt minst 10 minutt fortere), men det hjelper så lite.... I alle fall er jeg inne på 14-blank-tallet da, det var jo faktisk det jeg hadde lagt opp skjemaet til også.... Jeg burde kanskje satt 13.59 som mål istedet, og så kanskje det kunne gått. Det kan hende dette bare betyr at det likevel ikke (Som jeg har sagt) blir siste Norseman-deltakelse på meg....
Vel i mål, til en fjerdeplass, slått av Susanne Buckenlei fra Tyskland, nederlandske Gonny Rosendaal og svenske Malin Lundvik. Sliten, men ikke like utslitt som i fjor (Tyder antagelig bare på bedre form) kunne jeg nyte utsikten fra Gaustatoppen utover Norges land før den innenfjells gondolbanen tok oss ned igjen fra fjellet og en stor nydelig middagsbuffet tok imot oss på Gustablikk:-)
(Bilde: Nede igjen, blid og relativt fornøyd, foto: Tone S Nørstebø)
Alt i alt, en svært bra dag, selv om et par ting kunne gått bittelitt bedre... Og en stor takk til min support, til alle som heiet, for alle lykkeønskinger, til treningsvenner frem mot Norseman og til sponsorer og samarbeidspartnere!!
I did it! :-)
