Løpsrapport, ferie i Frankrike og hjemkomst

Først en litt mer fyldig beskrivelse av konkurransedagen…. Klokka 03.10: Klokka ringer, det er klart for frokost (eller nattmat…). Så er det tid til å slappe av litt før jeg transporterer meg bort til startområde, en liten løpetur for å få kroppen i gang, fikse mat til sykkelturen og luft i sykkeldekken, så står sola opp, på med neoprendrakta, og klokka 06.30 går startskuddet. Sol og skyfri himmel, ser ut til å bli en fin dag :-)

For en gangs skyld har jeg stilt meg fornuftig til på svømmestarten, ut på siden og passe langt frem, og jeg synes jeg kommer veldig godt i gang, unngår det meste av slossingen (som jeg alltid pleier å tape), får svømt krål helt fra startskuddet går, og finner meg etter hvert noen fine bein å henge på. Og det føles som det går veldig greit. Vi svømmer opp og ned elva to ganger, før vi sklir ned en kant for å komme oss over en liten hindring på slutten, svømmer 50 meter og går i land. Jeg synes tiden gikk veldig fort på svømmingen, kjedet meg ikke, og holdt kursen temmelig bra, og var egentlig veldig fornøyd med svømmingen og tenkte at dette kom sikkert til å bli ny pers på denne svømmedistansen, for jeg synes ikke jeg hadde vært så lenge i vannet. Jeg ble litt overrasket når klokka da viste omtrent 1.14, men, men, det kunne vært verre. Og jeg var visst andre jente opp av vannet.

Så kom vi til vekslingssonen, og gjennom teltet hvor man kler på seg hjelm og evt andre klær og så sykkelsonen hvor man tar med seg sykkelen sin trur jeg at jeg passerte et ti-talls-mennesker (Det er viktig å vinne vekslinga når man skal konkurrere i en 11-timers tid…) Så var det ut på syklinga. Jeg hadde på forhånd sett for meg at det var en litt kupert, men relativt rask sykkelløype, men der tok jeg feil. Vi syklet mer enn 1700 høydemeter i løpet av 180 km, og det er i grunn ikke så lite. Det var få flater og mye opp og ned. Og ofte gikk nedoverbakkene på relativt humpete vei, og med en del svinger. Ikke at dette var noe problem, det fører bare til at gjennomsnittshastigheten ikke blir så høy som i en rask løype, og at syklinga derfor tok betraktelig mye lenger tid enn jeg hadde sett for meg. For øvrig var det masse motvind (Ja, det var faktisk mye mer motvind enn det var medvind). Løypa gikk for øvrig gjennom en og annen liten fransk landsby og for øvrig, stort sett, gjennom en slags nasjonalpark/landskapsvernområde. Det var fine omgivelser. Med relativt få deltakere, mange dommere, og en kupert løype var det heller ingen drafting-problemer. Og bortsett fra at det tok lenger tid enn ventet gikk syklinga bra. Jeg fikk en veps inni triathlontrøya (Hvordan klarer jeg til stadighet å få det?), skruene på den ene underarmsstøtten på tempostyret løsnet på de humpete veiene, men det holdt seg på plass ved at jeg passet på å ha trykk/tyngde på det, jeg ble så opptatt av en tullete franskmann i en bil jeg måtte sykle forbi samtidig med en drikkestasjon at jeg glemte at jeg trengte å ta med meg ei drikkeflaske, men ellers holdt jeg meg på sykkelen, og sykkelen holdt, og jeg syklet meg opp mange plasser.

Så da syklinga var over og det var klart for løping antok jeg at jeg fortsatt var nummer to, siden jeg ikke hadde sett noen jente i løpet av de 180 km sykling. Imidlertid dukket da denne syklisten opp rett foran meg med det svære flagget (La premiere femme), altså ledet jeg. Jeg må ha passert den første jenta allerede i vekslingssonen… Så da var det bare å løpe i vei i ledelse. En hardere sykkelløype fører nok til at man blir litt mer sliten før maratonen også.. Og det kombinert med litt rask start på løpinga pga sympati ovenfor den stakkars syklisten som skulle sykle en maraton i ironman-løpefart gjorde at maratonen ble litt tyngre, og litt lengre (tidsmessig) enn det ideelt sett burde være. Det var veldig varmt, så jeg rakk å bli tørst midt mellom hver drikkestasjon og hadde ikke hatt noe imot enda flere drikke/vann-stasjoner, men generelt var jeg veldig fornøyd med fint vær og ingen fare for å fryse. Løypa var fire runder, på en frem-og-tilbake-strekning, så jeg hadde full oversikt over konkurrentene, og det var godt. Nummer to nærmet seg litt og litt, men jeg holdt henne på betryggende avstand. 

Noen ganger i livet går tiden fort, andre ganger går den sakte, når man løper en ironman-maraton føles det som om tiden går sakte! (Selv om det i ettertid føles som det gikk fort) Man kommer til en drikkestasjon, det er en liten avveksling i løpe-tralten, og så når den har passert kan man glede seg til neste drikkestasjon om 2,5 km, hver 10,5te kilometer kunne jeg glede meg til å passere stadion, det var også litt morsomt. Ellers prøvde jeg å glede meg over at tiden gikk sakte, og at det på mange måter var en bra ting, for ofte klager man jo over at tiden går for fort… Omsider etter omtrent 3 timer og 50 minutter kom likevel tiden for målgang – herlig! Og det morsomme var (ble like overrasket som da denne syklisten med det store 1. dame-flagget dukket opp) at over mållinjen var det et stort bånd som jeg måtte rive ned når jeg krysset mållinja. Og det har jeg (heller) aldri opplevd før: masse klapping og heiing, duskedamer og litt av en opplevelse. Jeg passerte mållinja som første dame og vant konkurransen! :-) Gøy!

Premien.....

Etter en sånn lange konkurranse, med kroppen full av sukker og koffein, og bein som fortsatt ikke har giret helt ned så sover man ikke alltid superbra, og for min del i alle fall ikke lenge (Ikke at det er noe jeg pleier uansett da). Så jeg sto opp med sola (nesten) på mandag morgen, pakket sakene, og benyttet muligheten til å besøke Montpellier, før jeg skulle toge tilbake til Paris. Det skulle visst være en fin by hadde jeg hørt. Bilen ble parkert på utsiden av byen, og trikken kjørte meg inn i byen (Det hadde jeg fått vite av en lokalkjent dagen før at var lurt). Mens jeg ventet på at turistkontoret skulle åpne fant jeg meg en kafe og tok en liten frokost ved Place de la Comedie, den eneste ”må-sees-attraksjonen” som jeg hadde fått med meg vha et google-søk like i forveien. Place de la Comedie er en stor åpen ”fotgjenger-plass” med kafeer og fontener etc… Så stakk jeg innom turistkontoret og fikk et kart og gikk meg gjennom Montpellier, tok en kaffe i ny og ne, og en is, og kikket på både gamle og nye bygg. Og kan bekrefte at det er en veldig fin by :-) Beina fikk godt noen kilometer, jeg fikk vært turist. Kom borti en morsom liten del av en meny til et lite creperie i en bakgate; Det var en av de største crepe-menyene jeg har sett noensinne, mange ti-talls ulike crepes. Innnenfor kategorien søte crepes var det en som het crepe Norvegienne. Den var naturlig nok (den var jo norsk), den dyreste av alle crepene i denne kategoriene. Videre bestod den av smør, sukker og to iskuler. Jeg funderte litt på hva som var så veldig norsk ved det, men nordmenn er jo glad i is da (Visste bare ikke at det var viden kjent…)

Bilder over: Den nye delen av Montpellier

Place de la Comedie

Et gammelt vanntårn

En stor fin katedral i gamlebyen

Togturen tok meg så nordover igjen til et litt kjøligere og mer skyet Paris. Her skulle jeg være turist i halvannen dag under guiding av Marianne. Vi startet tirsdagen med et besøk på markedet, masse gode frukt og grønnsaker-mmmmm :-) Så tok vi leiesykler fatt og syklet oss gjennom Paris fra øst til vest og sør til nord. Da får man sett masse av Paris. Oppoverbakkene var litt slitsomme og trafikken var litt (nei mye!)større enn hva jeg var vant med, men ellers var det fint. Marianne var skikkelig tøff og flink til å tråkle seg gjennom biler, mopeder, kryss, rundkjøringer, trange passasjer, fotgjengere. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde tunga rett i munnen og henge på. Kvelden ble avsluttet med et frasnk nydelig middagsmåltid på en restaurant. Onsdag var vi på en liten shoppingrunde. Det er facinerende hvordan kjente ting ikke er så lett å kjenne igjen på et annet språk. Marianne skulle en tur til "Asjejem". Det visste jeg vel var, vi hadde jo det overalt i Norge også. Jeg så ut som et spørsmålstegn, før vi omsider kom frem til hva det var. Det var Hennes og Maritz:-) H&M. Så reiste jeg fra regnværet i Paris og satte kursen mot Trondheim igjen.

Markedsdag i paris

Turist på sykkeltur

Sacre Coeur

Montmartre (men vi traff ikke Amelie)

Så tirsdag kveld kom jeg hjem til lille hjemlige trivelige Trondheim. Her kjørte flybussen meg helt frem til porten. (Som siste passasjer på bussen fikk jeg spørsmålet hvor skal du da? Nøyaktig hvor skal du? Og dermed ble jeg kjørt helt frem) Porten var porten til bilverkstedet hvor bilen min har vært på EU-kontroll, mens jeg har vært i EU. Og innehaveren av verkstedet hadde ikke noe problem med å komme bort en tur på kveldstid utenom åpningstidene for å slippe ut bilen. Luksus for ei som kom hjem fra ferie neddynget med bagasje. Det er fint å være hjemme igjen også :-) Og på jobben på onsdag hadde Marte bakt triathlon-kake.

Det er fint i Trondheim også :-)

1. plass i Triathlon du Sud :-)

Det var jammen seier:-) Moro! Ikke noe tid å skryte av, men det var hard sykling; kupert, og typisk med nedoverbakker som var svingete og veldig humpete, og en haug med motvind. Men løpeløypa var relativt flat, men varmt var det! (Uten at det plager meg nevneverdig, veldig fornøyd med å slippe å fryse jeg) Hawaii-treningsforhold både på sykling og løping med andre ord. Uansett, noen fantastisk tid ble det altså ikke, men pytt sann, er liksom ikke så viktig det da:-)

Når jeg var ferdig med syklinga og la ut på løpinga dukket det opp en syklist med et stort flagg på ryggen hvor det sto første dame (Eller noe sånn som La premiere femme). Og han sykla nå der foran meg (og delvis bak meg) hele maratonen (jeg syntes litt synd på han, som måtte sykle så sakte, så jeg ble nok litt vel ivrig på førsterunden med å holde tempoet opp....) Det var kult, har jo aldri opplved det før, og da jeg omsider kom til mål-linjen, lenge etterlengtet sådan, så var det til og med sånn bannerting over målstreken som jeg måtte løpe ned når jeg krysset. Kjempekult! :-) (Og så, om jeg ikke tok ny rekord på distansen, så tok jeg ny rekord i å være kvalm og uten matlyst etterpå, i hele to og en halv time...)

Litt av en opplevelse har det altså vært! (Ikke at det var verdens største konkurranse, men likevel.) Kommer nok tilbake med mer seinere..... Nå må jeg fundere på hvordan jeg skal få med den svære pokalen hjem igjen, eller om jeg bare skal la Frankrike få overta den....(Jeg har jo tatt bilde så...)

Dag 2 i Sommieres - dagen før dagen

I dag var det markedsdag i Sommieres, det starter visst grytidlig om morgenen, 5-6-tida tror jeg. Noe skal man jo finne på dagen før dagen også, så litt rusling og vimsing rundt på markedet var en fin formiddagsaktivite.t (Men jeg drøyde til 8-9 tida før jeg var der jeg altså..) Kikk for det meste og kikket på alt av ferske matvarer; bakevarer, frukt, grønnsaker, ost, oliven, kjøtt, spekepølser, pasta, urter etc, planter, klær og smykker som de solgte her, handlet med litt smågaver og litt godt å spise på:-)

Nystekte et-eller-annet, smakte godt :-)

Her innefra luktet det fantastisk....

Nyyyydelige moreller :-)

Og ost

Og pølser

Og grønnsaker....

Oliven i lange baner

Og urte- og grønnsaksplanter

Så var jeg og testet elva vi skal svømme i en tur, jeg trur det kan bli bra. Er jo ikke så folksomt i denne konkurransen, så kanskje ikke altfor mye slossing i starten, og med en kant på hver side kan jeg jo ikke svømme altfor skeivt...Ellers er vannet varmt, grønt og ikke så veldig dypt virker det som, ingen merkbar strøm heller.

Den kanten i bakgrunnen
i elva der skal vi visst krysse...

Det var mange fiskere langs elva
(og her fiskes det effektivt med
fire stenger...), satser på at det
betyr reint og sunt vann.

Triathlon du Sud - "ironman" i Frankrike

Torsdag dro jeg avgårde fra Trondheim, til Frankrike, Paris i første omgang. På vei for å delta i "ironman"-konkurranse (dvs ikke i Ironman-serien, men samme distanse), helt sør i Frankrike, Sommieres ved Montpellier, Triathlon du Sud. Etter litt forsinkelser ankom jeg omsider Paris. Det er forøvrig ganske morsomt å være på reise med tempohjelm og en sekk det står som Ironman på som håndbagasje. Man blir litt lagt merke til, og jeg skjønner at triathlon blir regnet som en hard idrett å holde på med.... (Det er vel på sett og vis også det kanskje, når det blir langt nok alle fall) For eksempel (og det er bare tt av flere den dagen), da jeg var på vei av flyet i Prais kommenterer flyvertinnen; wow, er det en ironman i Prais nå? Og videre Lykke til! Morsomt og koselig :-)

Så jeg kom altså omsider til Paris, det gjorde derimot ikke sykkelen... Jeg skulle bo privat, hos ei venninne, Marianne, fra torsdag til fredag. Og tidlig fredag morgen reise videre med hurtigtog sørover i Frankrike. Det var altså litt viktig å få sykkelen før jeg dro videre... Imidlertid har de en morsom regel på franske flyplasser, den er slik at etter klokka seks om kvelden kan forsinket bagasje ikke leveres til privatadresser, kun til hoteller... Oops, et lite problem. Imidlertid var det en snill dame i skarneken som forstod problemet, hun overtalte sjefen sin til å gjøre et unnat, og kunne fortelle meg at de ville ringe mellom klokka 00 og 02 på natten, og levere sykkelen der jeg skulle bo... (jeg har ikke supergod erfaring med at slike tidspunkt blir overhold så var litt spent...)

Jaja, så toget jeg inn til Paris, og møtte Marianne. Vi spiste god mat og skravlet, det var hyggelig. Marainne skulle jobbe litt utover kvelden, og reise enda tidligere enn meg fredag morgen, så hun skulle også ta imot sykkelen, så jeg kunne legge meg. Supersnilt! Veldig godt sov jeg imidlertid ikke før jeg visste at sykkelen var på plass i leiligheten, men heldigvis den kom faktisk :-)

Fredag morgen var det tid for å inspisere det franske hurtigtog-systemet. Og det virker! Det går fort, det er behagelig, det er i rute, og en kjempefin måte å komme seg frem på (Ser imidlertid problemet med litt mer fjellete landskap og litt færre folk i Norge enn i Frankrike....) I Nimes hoppet jeg av toget, og hentet en leiebil, en bitteliten Renault Twingo, akkurat stor nok til meg og all bagasjen min (en sykkelkoffert tar litt plass) SÅ var det ut å navigere i den franske trafikken. Jeg har fått høre at jeg er en svært god kartleser når vi er ute på tur og jeg sitter i passasjersetet. Dette var imidlertid første gang jeg skulle være både sjåfør og kartleser samtidig på franske veier (på norske veier har jeg nok gjort det noen gannger allerde) Men det gikk også bra, jeg kom plass til campingplassen jeg skulle bo på ( i en hytte), 2 km fra arenaen til konkurranse.

Så var det sykkel-skruing, og en liten testtur, kombinert med mini-sightseeing av byen Sommieres, og løpeløypa, og første del av sykkelløypa. Sykkelen fungerte fint etter den lange reisen, beina forsåvidt også, og Sommieres var en trivelig liten by, mange gamle bygninger og små gater. I sekretariatet kunne jeg hente startnummer og krysses av på listen, og fort bli gjenkjent som jenta fra Norge.... Det er ikke en veldig stor konkurranse dette her, men likevel veldig trivelig og fin ser det ut til (Og garantert hardt, det blir det jo alltid) Tilbake fra sykkelturen, tenkte jeg å benytte meg av campingens svømmebasseng, til litt avkjøling og en liten svømmetur. Det står at det er lukket, så jeg går inn i resepsjonen for å høre om den er lukket hele dagen. Neida, den åpner om to minutter får jeg vite, så springer en av de andre ut, kommer inn igjen, og sier nå er det åpent:-) Bra service! :-)

Nå skal jeg hvert øyeblikk på pastaparty. Jeg har allerde i løpet av dagen fått meg øvd meg masse på de små frank-kunnskapene mine. Tipper det kan bli mer øving i kveld (er jo nødt til det skal jeg snakke med de folka her), tar med meg mini-ordboka og godt mot, og så får vi se hvordan det går :-)

Dagens lunsj.....

Ironman 70.3 Sveits

Torsdag 2. juni, grytidlig morgen, dro Marte og jeg til Sveits. Der ble vi tatt hjertlig imot av Christains foreldre på flyplassen, og skysset hjem til deres hus i Dottikon, halvtimes tid utenfor Zürich. Vi skulle være med på Ironman 70.3 i Sveits. Martes debut på distansen, og min første lengre triathlon-konkurranse i år. Under Sveits-oppholdet skulle vi få kost og losji hos Magdalena og Mathias (Christians foreldre). Og hvilken oppvartning; Det var skyssing til/fra dit vi trengte, pådekt nydelig frokostbord når vi stod opp, og flere retters-middag med vin hver dag. Bedre enn det beste luksus-hotell! Perfekt oppladning til konkurransen:-)

Forøvrig gikk dagene før konkurransen med til noen korte treningsøkter; løpetur på fine grusveier i skogen rundt huset, sykkeltur gjennom trivelige sveitsiske landsbyer, og utendørs svømming i 50-meters basseng. Herlig! :-) Forøvrig en tur til Erox-butikken i Sveits, hvor jeg fikk en ny og oppgradert ramme til sykkelen min. Alt klart for konkurranse med andre ord.... Jeg var selvfølgelig spent før konkurransen, som alltid. Hadde satt meg et mål om å komme under 5.10, og hadde et lite håp om en tid under 5 timer, og blant de fem beste i klassa. Persen å distansen er like under 5 timer, men den er satt under en helt flat løype i Portugal, som også var ørlite gran for kort. Løypa i Sveits var ikke flat! Dvs løpeløypa var temmelig flat, bortsett fra en stigning opp rundt slottet i Rapperswil, som skulle forseres to ganger, men sykkelløypa var absolutt ikke flat, der skulle vi få noen høydemeter og bryne oss på....(knappe 1000 m)

Klare for start :-)

Søndag 5. juni gikk konkurransen av stabelen, i Rapperswil ved Zürich-See. Det var et flott vær, 25 varmegrader og sol, med unntak av en skikkelig kraftig, men kortvarig regnskur under løpingen. Vi ordnet oss ferdig i vekslingssonen, varmet opp litegran, og gjorde oss klare til den knappe 2 kilometer lange svømmingen i Zürichsee. Vannet hadde behagelige 18,4 grader. Og starten gikk, og, nærmest som vanlig, ble jeg for passiv i starten, for lite sloss-villig når det begynte å klumpe seg til med folk rundt meg på alle kanter, og dermed klarte jeg å havne baki den store mølja med folk hvor man ikke får svømt ordentlig, og ikke slappet av heller. Ikke fornøyd med det! Etter vending derimot løste det seg opp, og svømmingen tilbake gikk mye bedre. Totalen ble derimot ikke det store å skryte av, og jeg veit jeg kan bedre.

Så var det over på syklinga, og her fløyt det fort avgårde. Etter å ha kjørt delvis gjennom sykkel-løypa dagen før var jeg overbevist om at stigningen (som skulle forseres to ganger) kom til å bli knallhard, at jeg hadde valgt feil krans på hjulet med for tung utveksling, og nedoverbakkene var så bratte at det kom til å måtte bremses en del. Men på sykkelen var det langt ifra så ille om jeg hadde fryktet. Jeg syklet forbi masse folk, og det føltes lett og greit, oppoverbakkene var helt fine, og stigningen var mye fortere over enn jeg hadde trodd, og det var et fantastisk landskap vi hadde rundt oss, mange trivelige små landsbyer og sykle gjennom, og masse publikum, musikk, heiing og anna moro. Den lange bakken var litt tyngre på runde to på syklinga, men det gikk helt fint der og, og sykkeltiden blei 2.40.

Da var det bare halv-maratonen som gjenstod. 1.40 (eller under var målet), jeg rundet halvveis på 50 minutter, men fullførte på like over 1.41, så det gikk ikke fult så fort som jeg hadde håpet, men helt greit. Skal gjøre det bedre neste gang :-) Og det var en fin løperunde også, litt langs sjøen, og en fin runde i gamlebyen i Rapperswil, inkludert en trapp opp mot slottet- "Stairways to heaven" - den var ganske tung, men der var det en kjempestemning som løftet deg opp:-)

I mål på 5.04.03, til en 8.plass i klassa. Sliten, men glad og fornøyd. Ikke et helt perfekt løp, men absolutt bra. Cirka 16 minutter seinere kom Marte i mål, også hun også veldig fornøyd med sin debut, og all grunn til det. Heller ikke hun var helt happy med svømmingen, men ellers ble alle mål nådd (Noen justerte mål etter at de første svært lite ambisiøse målene måtte bli revidert litt av meg...), resultatmessig og tidsmessig. Hun klarte også å slå meg med rundt halvminuttet på løpingen, og var veldig fornøyd med det.

Så mandag morgen bar det tilbake til Norge. Og nå håper jeg dette var en bra oppladning til full ironman i Frankrike nær Montpellier om knappe to uker......

Dypt konsentrert....

Slapper av, fornøyde og slitne

Fotograf: Mathias Hohl

NM Duathlon - trafikk og gjennomføring - noen synspunkter

Norgesmesterskap i duathlon ble arrangert av Hasle Løren IL den 21.05.2011. Både i forkant, men spesielt i etterkant av arrangementet var vi flere som stilte ved gjennomføringen av arrangement og opplevelse av manglende sikkerhet under sykkeldelen. 

I god tid i forkant gikk diskusjonen på hvorfor skulle et NM arrangeres over en annen distanse enn den ofisielle duathlon-distansen. Og hvofor midt i Oslo, der sannsynligvis trafikk og sikkerhet ville kunne utgjøre et problem/en utfordring. (Det fantes jo alternativer)... Rett i forkant av konkurransen var vi mange som hadde store problemer med å gjøre oss kjent med løypa på grunn av manglende merking, og allerede da hadde følelsen av at det kom til å bli skummelt å sykle, med alle de kryssene og all trafikken. Og det viste seg også å bli et problem. Heldigvis, og flaks var det, kom ingen til skade, men en løype full av kryss, veiarbeid, flerfelts-veier, småveier, enveiskjøringer, en god del trafikk, skarpe svinger og noen bratte bakker var alt annet enn morsomt å sykle i. Og i etterkant var det flere som lurte på hvordan det kunne gå an å arrangere konkurranse, og spesielt NM, i en slik løype. Veldig mange synes det var svært ubehagelig under store deler av sykkeldelen fordi det føltes utrygt. 

Triathlonforbundet og arrangør fikk også en del tilbakemeldinger på dette. Og arrangøren har gitt sin redegjørelse/syn på saken her. Triathlonforbundet kom også med tilbakemelding, som du finner her.

Jeg har også gjort meg opp noen tanker om gjennomføringen av arrangementet og arrangørens redegjørelse, og disse følger her:

• Sikkerhet: Arrangør forsvarer seg med at det var både politi og mange vakter i løypa, og dette stemmer jo. Når løypa tross alt skulle være der den var, så var det veldig bra at de gjorde så mye for sikkerheten som de faktisk gjorde. Likevel, problemet er jo ganske enkelt at med aldri så mange vakter/politi kommer man ikke unna at det var en løype med mange kryss, rundkjøringer, enveis-kjøringer, dårlig sikt til tider, og trafikkerte veier, og i tilegg også noe vei/bygge-arbeid. Så selv om det beste ble gjort ut av de omstendighetene som var, så er det jo så enkelt som at en NM-løype aldri skulle/burde foregå under slike forhold! Det skrives i arrangørens redegjørelse: "Vi har forståelse for at det hadde vært ønskelig med ”lukket” løype uten annen trafikk, men det ville ikke vært økonomisk gjennomførbart sentralt i Oslo".
  Min kommentar til den saken er ganske enkel: NM må da ikke foregå i Oslo!
• Distanse: Den offisielle duathlon-distansen er 10-40-5 km. Så enkelt og greit. Mer er det vel egentlig ikke å si om den saken....
• Merking: Arrangør skriver: "Løypekart og beskrivelse har ligget tilgjengelig på arrangørens og NTF sine hjemmesider i god tid før arrangementet."
  Ja det stemmer, og det har vi (i alle fall jeg) som deltakere sett, men når man ikke er kjent i området i det hele tatt, dvs aldri vært der før, så hjelper ikke dette i en løype med "hundrevis" av kryss. NM er vel ikke barement for de som er godt kjent i Oslo...?
  Vi var for eksempel fire jenter som skulle sykle gjennom løypa før start (Etter å ha fått vite når vi ankom at vi skulle vente ti minutter til merkingen var ferdig, og det gjorde vi), og det var ikke et eneste merke! Selv om vi prøvde å følge med på veibeskrivelsen, og å se på kartet så var ikke det så enkelt når vi aldri hadde vært der før. Vi fant langt i fra den rette løypa når vi prøvde å sykle gjennom før start, og måtte bare konkludere med at vi vel forhåpentligvis kom til å skjønne hvor løypa gikk når vi var i konkurransen.