Målet var å komme under 11 timer, og med 10.40 kan man jo si at det klarte jeg med glans:-) Er superfornøyd med det! Det gikk vikelig veldig bra, og med et par unntak gikk det meste helt etter planen. Men det er jo bare 3. Ironman så langt, så et par erfaringer skal man da gjøre seg som man kan lære av til seinere :-)Tiden holdt til 3. plass i min klasse, de to foran var et godt stykke foran, og de var på et helt annet nivå enn tidligere vinnere av Ironman Brasil. Nivået blir virkelig bare høyere og høyere...3.plass holder nok neppe til noe VM på Hawaii(for dere som håpte på tur dit...), men akkurat her og nå i alle fall føles det helt greit....
Værgudene bestemte seg i siste liten for å være litt mer på vår side også. Værmeldingen for dagen så virkelig ikke bra ut, det skulle bli både mye vind og regn. Riktignok blåste det ganske bra, men bølgene var ikke sååå høye (ikke like høye som i går i alle fall), og sykkelen blåste heller ikke av veien:-) med unntak av 10-20 km på løpingen holdt regnet seg unna også.
Stemningen når man ankommer stadion tidlig søndag morgen (eller natt om dere vil kalle det det) er helt ubeskrivelig... Det er nesten som luften dirrer, og kroppen skjelver. Det er helt mørkt ute, men inne i vekslingsområdet står 1500 sykler parkert opplyst av lyskastere, og deltagere rusler spent omkring og fikser de siste detaljene før startskuddet går. Og startskuddet går klokka 07.00, nøyaktig 3 minutter etter soloppgang, en fantastisk stemning, til tross for hvor spent og nervøs jeg er.
For en innlandskrabbe som meg, som i tilegg er bosatt i Norge hvor det stort sett svømmes innendørs er ikke akkurat svømming i bølger noe jeg er særlig vant til. Australske John hadde dagen før kommet med et par tips om hvordan man skulle svømme med bølgene, men til tross for det (litt trening kunne nok trengtes for å få til det) fryktet jeg at den svømmingen kunne komme til å ta litt lenger tid enn det jeg hadde tenkt på forhånd. Så da jeg kom opp av vannet og klokken viste 1.10 var jeg svært (positivt) overrasket. Dette hadde gått mye bedre enn ventet og jeg hadde fått en god start på konkurransen.
Ut på syklingen går det avgårde så det suser, vi har visst medvind den første biten, og jeg holder lett rundt 35 km/t i snitt på vei sørover øya. Nå gjelder det bare å holde pulsen nede, og spare på kreftene, det skal bli en lang dag, og man trenger så mye krefter som mulig til den avsluttende maratonen. På syklingen klarer jeg for en gang skyld (Den erfaringen har jeg altså lært etter de to første ironman-konkurransene mine) å holde igjen, og holde intensiteten nede. Jeg får spist og drukket som jeg skal, ungår punkteringer og kollisjoner, og til tross for motvind nordover igjen sykler jeg de to rundene a 90 km (pluss ca 1 km ekstra av en eller annen grunn) på drøye 5 og en halv time. Det var jo ikke verst:-)
Og nå skjønner jeg at jeg absloutt bør kunne klare en sub-11. Likevel, det gjenstår en maraton, og selv om alt har gått bra så langt, og kroppen føles fin, så kan mye skje på en maraton, man kan få vondt i knær eller hofter eller noe slikt, man kan gå tom for næring, man kan bli fryktelig sliten.... I det hele tatt. Imidlertid følte jeg meg svært bra fra starten av. Planen min var å løpe på 5.30 per kilometer hvilket skulle gi en tid på 3.50 på maratonen. Frem til 5 km ser jeg imidlertid på klokken at jeg løper på 5 min per kilometer og jeg passerer 10 km på 52 minutter. Jeg vet at dette må jo bare være for fort, det er mye raskere enn planlagt, men likevel beina føles fine, pulsen er fin, så jeg klarer ikke å la være... Halvmaratonen passeres på rett over 1.50 (mener jeg å huske). Den første halvmaratonen går forøvrig over to bakketopper, hvor den ene bakken antwgelig nesten er den bratteste bakken jeg har sett på en bilvei, klarte bare så vidt å sykle opp den.... Jeg må selvfølgelig betale for denne starten på løpinga, for det blir jo mer slitsomt etter hvert, og da klarer jeg ikke å holde den farten lenger. Imidlertid hadde jeg vel blitt sliten i beina etterhvert uansett da men... I alle fall går nå andre halvdel av maratonen noe saktere, men jeg jeg klarer å holde farten oppe geit likevel, og jeg øyner håp om en svært bra tid:-) På løpinga får jeg også erfaring nummer to å ta med meg til seinere konkurranser, mer flytende og mindre fast føde, magen føltes litt fullere enn hva som var behagelig, men jeg fikk ikke noe problem med det, så greit nok.
Med 10 kilometer igjen begynner jeg virkelig å se slutten, da tenker jeg at dette er jo akkurat som om å ha en intervalløkt med 5*2000 meter igjen (Det har jo vært noen av de i vår), og de øktene er da ikke så lenge. Nå er det nedtelling, og bare å ta ut de siste kreftene for å komme under 3.50 på maratonen, at jeg skal klare å komme under 11 timer totalt har skjønt at bare må gå nå.
Og når jeg passerer 41 km hører jeg høytalerne på stadion, og ser lyset over oppløpet og målseilet. Den siste kilometeren er fantastisk lang (Muligens fordi en maraton jo er 42,2 km...), men til slutt er oppløpet, målseilet, og målklokken der. Når jeg ser opp viser den 10.39.52. Æsj tenker jeg så vidt, 8 sekunder, det blir for knapt, det blir ikke ti-tretti-tallet... Men så passerer jeg mål, like etter solnedgang, og er bare jublende glad, dette gikk utrolig bra! Omtrent 3 meter etter mållinjen orker jeg ikke mer, legger meg ned på bakken og blir der noen minutter. jeg lurer litt på hvordan jeg ser ut når jeg passerer mål, for første gang på Itonman, i Tyskland, ble jeg fulgt til lege-teltet etter målgang (uten at jeg trengte det), og denne gangen ble jeg igjen spurt om jeg trengte å gå til medisin-teltet, og når jeg sa at nei, det gikk bra, lurte de på om jeg var helt sikker.... Tok en tur til matteltet istedet, ikke at jeg var sluten eller tørst, jeg følte meg temmelig kvalm og sjuk for å være ærlig, i tilegg til handikappa, for etter 2 minutters fullstendig ro var ikke beina særlig samrabeidsvillig lenger. Utrolig hvor fort det kan gå mellom to ytterligheter, først bein som kan sette inn en skikkelig sluttspurt og så bein man knapt kan gå med. I alle fall, jeg som normalt alltid(!) er sulten hadde ikke lyst på noe, men det hadde en stol jeg kunne sitte på å se tomt ut i luften. FØr jeg etter en liten stund orket reise meg, få deltaker-medalje, finisher-t-skjorte, hente alt utstyr; klær, sko, våtdrakt, sykkel, og karre meg av gårde til EST (Reiseselskapet jeg drar med) sitt "Hospitality house" 400 meter fra mållinjen, der er det slekt og venner av deltagerne, arrangør-folk og flere jeg kjenner, masse godt mat og drikke, gode stoler og alt vi trenger. Matlysten og snakkelysten kommer etterhvert tilbake og jeg blir der litt, og ser litt på de andre som fortsatt er ute på løpetur før jeg tar turen tilbake til hotellet.
En lang og opplevelsesrik dag er over.....
Og forøvrig, takk alle sammen, som har ønsket meg lykke til, fulgt med, heiet på meg, og trent med meg! :-)
