Vibeke Stærkebye Nørstebø: Norgesferie og Norseman

Heime i Uvdal: Frokost og kaffe og
kveldskos foran peisen, og bading :-)

Nesten 3 ukers fantastisk ferie i Norge er over, og jeg er tilbake på jobb i sydlige strøk. Men det finnes vel ingen finere sted i verden enn i Norge! :-) Litt bærplukking i Vikersund, morgenkaffe og lange koselige frokoster i stille, rolige strøk på verandaen eller på hytta Uvdal, med flotte omgivelser og frisk luft :-) Litt bading i enda friskere fjellvann.... noen gåturer på fjellet, og noen kortere treningsøkter også, men siden ferien bestod av ei drøy uke før og ei etter Norseman, så var det heller en liten del av tiden som blei brukt til det.

Bilder: Bærplukking hos mormor, og trening på kald-svømming i Jønndalsvannet.

Litt sjanglete opp av vannet....

Og Norseman gikk bra. Målet var som uttalt å komme inn under 14 timer denne gangen. Og jeg visste jo at formen var bra, og at det absolutt burde være mulig og veldig realistisk, men Norseman er Norseman, og man veit aldri. Vær og vind kan både endre løypa og bremse deg på veien.

Greit med litt hjelp av mamma....

Norseman-dagen startet "som vanlig" med en "frokost" klokka 02.00, før det etterhvert bar i vei til innsjekk på ferja. For tiden er det satt inn en annen ferje på Eidfjord, en mindre enn. Det førte til at det ikke var plass til tilskuere/supportere på ferja. Videre førte det til at det ikke var like høyt å hoppe fra ferja ned i vannet (Men det var nok fortsatt sikkert minst 3 meter), og til slutt førte det til at "pingle-døra" (for de som ikke har så lyst til å hoppe høyt....) var litt høyere enn foran på båten, altså der storparten hopper fra. Med andre ord ingen alternativer egentlig.... Heldigvis fant jeg ei alliert som var like redd for meg for å hoppe uti vannet, så vi holdt hverandre i hendene og telte til tre og hoppet, og dermed var den vanskeligste biten unnagjort i år også og jeg var klar til start:-)

Supporterne mine, Tove og Yonca,
(og et par tilskuere...) venter

Svømmingen var kald! Den gikk unna på knappe 1.25 for min del, noe som er temmelig sakte, særlig med tanke på at det var gode strømningsforhold i vannet. Men, men, jeg tror jeg har en omvendt magnetisk kraft som gjør at vannet glir unna når jeg skal ta et svømmetak for å skyve meg fremover. Jeg tror snart jeg må begynne å innfinne meg med at svømming i det minste funker bra som restitusjonstrening... :-) Forøvrig var det fortsatt innenfor tidsplanen for under 14 timer, så sånn sett ingen "fare".

Vannet holdt 15 grader ved start, og drøye 13 grader ved Eidfjord hvor vi stiger ut av vannet, temmelig kaldt altså... Men hvor kaldt det faktisk var innså jeg først da jeg satt på sykkelen. Tidligere har jeg da blitt varm som bare det, men de første 15 kilometerne i år skalv jeg og hakket tenner - skikkelig gjennomfrossen av det kalde vannet. Men heldigvis kom det seg etterhvert, så når jeg ankom fjellet var jeg varm og passerte Dyranut sikkert 10 minutter tidligere enn sist gang. Det gikk altså fort opp bakken (e), og det var mange å ta igjen oppover....

Over fjellet og fjellene hadde vi det for en gangs skyld relativt vindstille, og med en super fjell-sykling-form i tillegg passerte jeg flere og flere og opparbeidet meg et større og større forsprang til passeringstidene mine fra sist gang jeg var med (hvor jeg kom i mål 7 sekunder over 14 timer). Mamma, Tove og Yonca stilte med fantastisk support, heiing og fotografering underveis, selv om jeg ikke alltid ville ta imot mer mat, drikke eller klær....

Nesten hjemme, var ganske våt og litt kald
her, men jeg svingte likevel av oppover mot
Imingfjell istedet for å trille hjem...

Ved ankomst Dagalifjell kom imidlertid regnet, så derfra og ned til Bjerkeflåta blei jeg rett og slett klissvåt, litt kald, og fikk temmelig røde bein da regnet gikk over til noe hagl-lignende og virkelig pisket i vei på kroppen. Imidlertid, mer irriterende var en campingvogn foran meg ned fra fjellet, som sikkert ikke kjørte noe særlig fortere enn 60 km/t, og som jeg gjerne skulle vært forbi, men ikke klarte/turde kjøre forbi.

Tilskuerne mineforbereder seg godt
- jeg hadde sikkert den beste
heiagjengen av alle

Oppover til Imingfjell (og også litt før) dukket det også opp flere kjentfolk. Venner og kjente og familie, og flere fulgte også hele veien videre til Gaustatoppen. Kjempemorsomt og hyggelig, setter stor pris på det! Takk! Før den siste nedfarten fra Imingfjell til Austbygdi kom det selvfølgelig regn igjen, men siden jeg hadde fått varmen i meg igjen, tenkte jeg at det skulle da kunne gå bra uten noe mer ekstra klær.... Det blei imidlertid svært kaldt!!! Egentlig har jeg nesten følelsen at det hadde det blitt også om jeg hadde kledd på meg noe mer. Jeg hakket tenner og skalv så føttene ristet ned hele Tessungdalen og til Austbygdi. Konsentrerte meg om en ting, det var å holde meg fast i sykkelen. Åpne noe for å spise var ikke umulig, gire vanskelig, og å tråkke skikkelig til på pedalene klarte jeg heller ikke... (Heldigvis har man sykkelpedaler som sørger for å holde føttene fast i pedalene da...:-) )

Fikk fort varmen under løpinga
langs Tinnsjøen

Men jeg kom meg til Austbygdi, så kald at jeg faktisk ikke klarte å se for meg hvordan det ville bli mulig å løpe vanlig (Jeg har vært kald etter sykling på triathlon før og, bare ikke så gjennomfrossen...) Heldigvis sto mamma i vekslingssonen, slik at hun fikk tatt av meg hjelm, sko og hansker (Klarte ikke en gang vrenge av meg de tror jeg), og fått på meg løpesko, og så bar det i vei, etter en sykkeledel som gikk betraktelig fortere enn sist.

På vei oppover, ser tilsynelatende ut
som et bedagelig tempo i grunn...

Og varmen kom tilbake, etter bare en kilometers løping også. De første 25 flate km hadde jeg en plan om å holde 5.20-fart, men siden jeg innså at jeg lå godt innenfor tidsplanen bestemte jeg meg bare for å løpe som det passet, og ikke eventuelt presse meg for å holde en viss fart. Så jeg endte opp med litt lavere fart, men en ganske konstant fart, og en fart det gikkk veldig greit å holde. Og enda bedre, ikke kjente jeg noenting til det tidligere tretthetsbruddet heller.

Glad og fornøyd i mål på
Gaustatoppen

Endelig etter 25 flate km på vei begynte stigningen opp til Gaustatoppen. Og jeg fikk (helt eller delvis) følge av både Lars, Yonca, Marte og Tomas oppover (i tillegg til support og heiagjeng i bil). Beina var fine, formen, fin, jeg lå tidsmessig godt an, fikk ingen bestemte gnagsår, fortsatte og passere folk, løp/gikk cirka akkurat like fort som i 2010, og kunne fornøyd, sliten og lykkelig passere mållinjen på Gaustatoppen etter 13 timer og 8 minutter :-) Og deretter fortsette ferien med hyttetur i Jønndalen, heime i Uvdal, og tur til Frøya.

Og om det skulle være noe tvil, til tross for vær, Norseman er ganske enkelt en fantastisk konkurranse; Deltakerne, supporterne, arrangørene og ikke minst en nydelig løype! :-)

Bilder: To fornøyde jenter dagen etter, og en rusletur etterpå på kvelden i Jønndalen - litt tåka, men vi kompenserer med fargeglade klær:-)

Bilder: Regn og sol og varme... I alle fall med ullpledd og stamp tilgjengelig :-)

Og for å få vist frem det beste av og mye av Norge, til Yonca som var på Norgesbesøk, så blei ikke akkurat korteste veien til Frøya valgt. Vi tok veien via Hol-Aurlandsfjellet, Sogndal, Stryn, Geiranger, Trollstigen, Atlanterhavsveien, Kristiansund, Tustna og så ut til Dyrøy ytterst på Frøya. Det blei noen kilometer og timer, og noen fergeturer også, men du verden så flott! Hvis noen lurer på hvor alle Midt-Norges mygg bor forresten, så bare spør, vi veit, for vi teltet der.....

Bilder: Kokkelering, godt påkledd, utendørs, men spising innendørs. Været var egentlig ikke den største grunnen til det...

På Frøya var det 30års-feiring for Ida og Ellen Marie og gjensyn med mange venner. Utrolig trivelig og en fantastisk helg! Turen tilbake gikk over Valdresflya, med en innlagt tur på Knutshøe. Norge er flott!! :-)

Og nå er jeg tilbake til storby, jobb, sol og varme.....med neste triathlonkonkurranse og også (men ikke samtidig) neste Norgestur nesten rett rundt hjørnet....

Og noen flere bilder.....: (Fotografer er forøvrig: Mamma, Yonca og meg)