You're an ironman!

Speakeren fikk nok sagt de ordene noen hundre ganger i løpet av kvelden :-) Og til meg og. I mål på 11.12.38, 1 minutt og 27 sekunder bak tiden de bestilte på jobben, 2 minutt og 22 sekunder foran stipulert tid. Sliten, glad og fornøyd! :-) Ironman er langt! Jeg blir i grunn like sliten/lei i hodet som i beina, innimellom i alle fall, men det er verdt det når man kommer i mål, til full jubel og blomsterkrans hengt rundt halsen.

Og så var det veldig moro med så mange venner, familie rundt løypa ikke minst, og også som kom med hilsner før og etter, og som følger med. Tusen takk! Det setter jeg stor pris på! Neste gang stiller jeg som publikum, så kan en av dere være med! :-)

Dagen startet med klokka som ringte klokka halv fire på morgenen, jeg hadde, utrolig nok kanskje, sovet veldig godt, 7 timer fra klokka halv ni på kvelden. Frokost og litt avslapping, før det bar ned til vekslingsområdet. Det var det selvfølgelig fult av folk og en litt spent stemning. Først skulle vi stemples (med nummer), veies og sjekkes inn, så kunne mat og drikke puttes på plass på sykkelen og dekken pumpes opp. En halvtime før min start skulle proffene av gårde, og rett i forkant ble nasjonalsangen spilt. I stillheten på plassen da er det man virkelig skjønner at man er med på noe stort, og nervøsiteten virkelig slår inn, og klumpen nærmer seg halsen.....

Litt før sju var dte bare å ta veien ut i vannet. Jeg plasserte meg strategisk til langs kanten på høyre side, rett ved siden av starteren (uten å være klar over det), så når startskuddet gikk klokka 7 så svømte jeg et par hundre meter med en pipende lyd på øret...:-) Til å være nesten 2000 stykker uti vannet gikk starten overraskende bra uten de helt store slosskampene. Et imponerende antall "bodyboardere" (Altså personer liggende på et flytende brett) dannet en linje langs omtrent hele svømmestrekningen. Jeg synes svømmingen gikk veldig fint og behagelig. Ingen problemer, og varmt og godt vann, litt fisker å se på underveis var det også, i tilegg til noen andre bein å følge. Kom opp på cirka 1.24, ingen imponerende tid, så kanskje gikk det litt vel bedagelig for seg, men men, hadde ganske mange andre rundt meg og i alle fall.

En kjapp tur gjennom vekslingssonen for å få med meg en dusj, påsmurt solkrem, løsermer- og leggingser, hjelm og briller og så bar det avgårde ut på den 180 kilometer lange sykkeletappen. Det første jeg gjorde var å skru på GPS-klokka som var festet på sykkelen. Av en eller annen grunn så fungerte ikke avstandsmåleren, så den viste bare 0. Jeg skjønte ikke hvorfor, men konkluderte med at den kanskje ikke fant GPS-signaler, eller at GPS'en på et vis var blitt avslått. Først syklet vi en publikumsrunde inni byen, så slekt og venner fikk anledning til å se meg og jeg dem ganske mange ganger i starten. Men så bar det opp den lange veien mot vendepunktet i Hawi. Så det var bare å forberede seg på langtur, legge seg ned i tempobøylen, huske på å spise hvert 15-20 minutt og trå. Etter noen mil med videre fundering på GPS-klokka fant jeg ut at det var noe annet som ikke stemte, den viste jo tross alt farten min, så selvfølgelig så fant den da GPS-signalene. Merkelige greier... Men etter 70 kilometer gikk det opp et lys for meg, jeg hadde jo glemt å trykke start på klokka, jeg hadde bare slått den på...:-) Etter noen mil på veien gikk det også opp for meg at det var lurt å ta en flaske vann på hver drikkestasjon (hver 10. kilometer cirka), så jeg kunne helle over meg, det er jo varmt ute i "lava-ørkenen". Jeg trengte bare litt tid på å komme på det trikset, jeg pleier liksom ikke helle vann over meg selv når jeg er på sykkeltur i Norge.... Bakken opp til Hawi var lang og med en vannvittig motvind, likevel vendte jeg på Hawi på en tid som jeg tenkte ville føre til langt bedre slutt-tid på sykkelen enn hva jeg hadde forventet. Etter vending utenfor iskrembaren i Hawi blåste jeg ned bakken igjen, og så frem til medvind tilbake til Kailua, men noe hadde skjedd, det blåste sterkt imot istedet for... Sånn er det vel her på Hawaii, så da var det bare å kjempe imot vinden tilbake til byen.

Etter drøye 5 timer og 3 kvarter var jeg tilbake i sentrum og til folk og liv og stemning. Siste stykke møtte vi også de beste som var underveis på siste del av maratonen sin......Nå var jeg klar for maraton, og klar for å bytte ut gel og sportsdrikk, som jeg var skikkelig, skikkelig lei, med cola! Beina var fortsatt fine, og stemningen langs Ali'i drive var stor og lufta var varm og sola gul:-) Familie og venner heiet ivrig, og de første 15 km ved sentrum og Ali'i drive var ålreite. De neste 25 kilometerne ut på hovedveien, i lava-ørkenen, helt ut til natural energy lab for å snu, og så tilbake var litt mer slitsomme, både for bein og hode.... Landskapet og veien bølget opp og ned, og variasjonen bestod av drikkestasjon hver mile, hvor det gjaldt å ha konsentrasjonen på topp for å få i seg cola og vann, svamp og isbiter i capsen, tri-drakta og løsermene, og litt vann til å "dusje" seg med. De siste to kilometerne var det bare å nyte stemningen og "spurte" inn til mål. På oppløpssiden fikk jeg det norske flagget av lillebror til å løpe i mål med på 11.12.38. Endelig ferdig. Fornøyd og glad for det. Etterhvert blei jeg tatt godt i mot av venner og familie, og så var det middag i byen før dagen var over.

Det har vært en flott før-konkurranse-uke på Big Island, en flott (om enn lang og slitsom) konkurransedag, og nå er jeg klar for knappe to ferieuker til på Maui, Oahu og i LA:-)

Tusen takk for hilsner alle sammen, alle dere som var med meg på Hawaii (mamma, pappa, tante Anne, Gøril, Sindre, Katrine, Lars, brødre, Anne Lise m/venner), og til Christian og Marte, Hilde og Marius, Kristin og Hagbart, Ida og Anstein, Marianne og Maxime, Ellen Marie, Arnt Inge og Aasmund!! Flott flagg!