Race report - Ironman Florida

Da er nok en Ironman-dag over. Det føles som det ikke er lenge siden jeg sto opp og startet dagen klokka 04 i dag, men på den annen side var det også perioder i løpet av konkurransen som det føles tiden gikk utrolig sakte. Slik forløp i alle fall konkurransen:

Først var det 3,86 km svømming på programmet, i Mexicogulfen, absolutt ikke fritt for bølger. Temperaturen i lufta er omtrent 6 grader, så det er temmelig så kaldt utendørst, derfor bare gleder jeg meg til å komme i gang med svømmingen, for vannet er i alle fall varmt og godt (kanskje litt merkelig, men sånn er det her) Svømmingen bestod av to runder, og med unntak av de første par hundre meterne (siden jeg startet ganske langt på kanten) endte første runde opp med å kjempe om plassen i vannet sammen med noen hundre andre... Så følte ikke helt det var så lett å svømme ordentlig.... På andre runden var vi litt mer spredd, så det ble enklere å prøve å svømme ordentlig. Imidlertid var det noen skikkelige bølger ute der, så lett var det ikke. Kom i land etter svømming på ca 1.18, og det er jo ikke akkurat noen kjempetid å skryte av, men det var ikke så lette forhold heller synes jeg.

Så var det 180 km sykling som sto for tur. I den kjølige Florida-lufta var det på med både løsermer og tørr sykkeltrøye og tåvarmere på sykkelskoa. Hanskene lot jeg imidlertid ligge igjen i bagen (Jeg brukte de jo ikke på Norseman første gang jeg var med der, det kunnne da ikke være nødvendig her heller..), men angret bittert å det... De første to timene på syklene frøys jeg! Å gire eller å åpne gel'ene var ikke enkelt. Jeg var faktisk kaledere enn hva jeg var på Norseman trur jeg... Men så begynte sola å få litt mer tak, og varme opp lufta, så da ble det fint å sykle. Siden det blåste på svømminga, blåste det selvfølgelig like mye på syklinga, men løypa var flat, og det gikk unna. Den nye sykkelen gjorde nok jobben den og:-) Slutttiden på sykkelen ble 5.25, og det er jo bra! :-) Men med to bil igjen av syklinga begynte jeg å bli litt bekymra for hvordan det skulle gå å løpe, for jeg kjente noe i akillessenen min som jeg fryktet skulle bli betraktelig mer fremtredende på løpinga....

Ut på marathonen så merker jeg fra første steg noe i akillesen, direkte vondt gjør det imidlertid ikke, men jeg lurer på hvor lenge dette skal holde. Men forøvrig føles beina og kroppen veldig lette og fine, så dermed tar jeg den lure avgjørelsen om å holde farten oppe så lenge akillesen fungerer, for hvis den plutselig sier såpass fra at jeg uansett ikke kan løpe ordentlig så er det jo greit å ha løpt litt fort så lenge man kan.... Jeg passerer de første milene på en fart jeg jo er fullstendig klar over er altfor høy, langt under 8 min per mile, men det går lett og fint også, så jeg hoder tempoet oppe jeg da. Første halvmarathon passeres på 1.48, og ingen forverring i akillesen, så da kan det se ut til at det skal gå bra, men dermed får jeg også bittert angre det åpningstempoet.... Andre halvdel av maratonen blir hard, men jeg klarer i det minste å holde meg løpende:-) Et plutselig gnagsår det går hull på sørger for litt avveksling i smerten også. Det er nedtelling, mile etter mile... Masse folk og god stemning langs løypa er det i alle fall, og det hjelper jo på. Til slutt kommer "målporten", og på 10.44.46 passerer jeg mål med en marathontid på 3.54.31. 6 minutter lenger marathontid, 4 1/2 minutt lenger totaltid enn i Brasil. Hadde jo håpet på samme tid, eventuelt litt bedre, men det var ikke langt unna, så alt i alt gikk det ikke så verst :-) Disse splitt-tidene på marathonen sier jo litt om starten min, og hvordan det straffet seg:

RUN SPLIT 1	6 mi. (46:17)	7:42/mile
RUN SPLIT 2:	7.05 mi. (1:01:57)	8:47/mile
RUN SPLIT 3:	6 mi. (52:02)	8:40/mile
RUN SPLIT 4:	7.15 mi. (1:14:15)	10:23/mile
TOTAL RUN	26.2 mi. (3:54:31)	8:57/mile

En liten sluttspurt inn i mål for å kommen under 10.45, fortsatt fint oppegående, men sekunder etter målgang svimmel og kvalm og sliten så det holder.... Så dermed blir jeg pent og pyntelig geleidet borti medisinteltet, pakket inn i "varmefolie" og servert buljong. Imidlertid er jeg vel bare skikkelig sliten, så noe mer enn det trengs ikke. Etter å ha sittet og stirret tomt ut i lufta i 20 minutter foreslår en av legen at kanskje jeg skal prøve å gå litt, you look good, sier han (Selv om jeg ikke akkurat føler meg sånn), og videre; Moren din er stolt av deg nå. (Og det stemmer sikkert :-) )Så da reiser jeg meg opp, og stoltrer meg bortover for å hente sykkel og alt av klær og utstyr.

Så kommer jeg meg tilbake til dit vi bor og til gruppen som jeg reiser med. De har satt opp grill, så jeg får servert hamburger... Videre så søker de opp og finner ut at jeg er oppført med 2. plass i klassen min, noe som i så fall vil gi en Hawaii-kvalik-plass. Hurra!!! :-)

Og nå er det i alle fall sesongpause! Omsider!