Race and post-race report

The race-report is somewhat delayed due to an immediate post-race trip to the northern part of Western Australia, which is really in the middle of nowhere (or maybe not in the middle, just in nowhere….), of course without internet connection, mostly without reception for the mobile phones as well… But here it comes, first a short version in English, than a bit more extended (With a post-race trip report), and a bit different version in Norwegian, for my family, and those of you who wants to practice Norwegian J

Race day started with breakfast at 02.30…, before going to the transition area, doing the last checks and preparations. The temperature was nice, but it was a bit windy. At 05.45 the race started. Although we were 1500 athletes, there was no fight at all in the swimming start. After some 100 metres I had the feeling, that the swimming actually went quite well for me. That should however not last for a long time… The wind got stronger, and the waves higher, that doesn’t make things better for a bad swimmer. However, there are no point fighting with the waves, better just to swim with them and accept it…. But then, a bit before half-way, I think I was getting sea-sick…. Not a good feeling, never experienced that in a triathlon-swim before, and don’t know why…. So I ended up with quite bad (maybe catastrophal is a better word) swim-time… However, I hadn’t expected a very good one either, so a good finish time overall was still possible. By the way, (if it hadn’t been for the big waves) swimming along the jetty in Busselton is quite a nice swim course. By the way 2; I didn’t meet any sharks either, but the day after the race, someone told me that there had actually been six shark attacks in the region this year…. (I thought the sharks where mainly at the east coast, but apparently, they are mainly on the west coast….)

As soon I got on the bike, the “sickness” went away, and although windy, I had a good pace and feeling on the bike. The course was flat, and except all the other athletes and the aid station, relatively lonely outside the city centre….. Road, brown and green landscape, that’s it. But we had three laps, so we went back to sivilization a couple of times J After one loop it looked like a 5.15 time should be possible on the 180 km course. However, somehow my legs (or head) got tired after a while, only doing the same thing, sitting in aero-position, constantly threading on the flat roads, no pauses or variation, just some differences in gearing and speed dependent on the wind direction, and three times where you had to use the breaks because of u-turns on the course… After almost a year in Switzerland, mountains and hills has become my strength, not the flat cycling (And it has always been more funny with the hills and the views). After all I ended up with a cycling time below 5.30, having a 33 kmh on average, not too bad that either, and soon-burned hands (outside), which was the place I had forgot to use sun-screen on…

With a very good run, a new personal best time could still be possible, but it had to be a good one then. By that time of day, the temperature had become high, and the sun was constantly shining the whole day. The speaker told once that as we ran on the asphalt road we had 45 degrees (in the sun then of course). The wind had however, somewhat a cooling effect, and for me, the heat was never a problem. I mean, I could feel it was warm, but I found it quite nice… J (Although probably not optimal) The organizer was however good with the sun screen, you could see most of the runners dressed in a white “sun-screen-suit” this day… I started out pretty fast in the running, still hoping for a new personal best time, but that was not going to hold for the whole marathon…. I ended up with a marathon time a bit above 3.50, and a finish time of 10.46 (Hoping for and believing in 10.30 – 10.40). Not a perfect competition day, not bad either, the condition with the heat and the wind was probably not optimal, but a little bit disappointed, the last bit of power was not present today, but still very happy crossing the finish line.

After getting some food (mainly water melons, which was the only thing I wanted) I met my supporter Gøril, who had done a great job cheering at me the whole day, sitting with the flies in the sun in Busselton centre. When stopping running I could feel the annoying flies too….

I finished 10^th in my age group, I had excepted a better place (and with the time I had, I usually would get a better place), but the girls in my age group where amazingly good… I am impressed, the first three all within 10.00 hours. Good to know, that even a good swim time wouldn’t have helped me this time….

All of you hoping for a Hawaii-qualification (Or hoping for a Hawaii vacation probably), I can just say that I am quite happy having the opportunity to spend my next autumn in the swiss alps going hiking, instead of training for or traveling to ironman competition, and I can still join you for a vacation on Hawaii! J

1-2 days after the race my muscles and rest of the body felt like they hadn’t done any ironman or something exhausting at all… That is probably a good thing, although I actually wish I could be more exhausted and having more muscle pain, due to a faster and harder race, rather than this fast recovery…..

The day after the race, the wind has of course calmed down againJ We had a nice day with beach, coffee, good lunch, award dinner and after-race-party. After the party, we (Gøril and me), went straight on (i.e, after waiting 1,5 hours midnight at a bus stop) the night bus to perth, getting around 3 hours of “sleep” in the bus that night. An early breakfast in perth, and then on the aussie adventure tour bus for a 4 day road trip in western Australia, north of Perth.

In  short; many kilometers of completely straight roads, no houses, no people (almost), deserts, national parks, brown ground, green trees (well adapted to warm and dry climate), some wild emus, dolphins, pelicans, turtle, sting-ray, beaches, ranches, sand-boarding in desert, and a couple of unique natural phenomena. And we visited a park taking care of animals hit by cars etc, preparing them for real life again, where we saw kangaroos, crocodiles, snakes, dingos, a lot of parrots and other birds ++. Western Australia is really something special…. And while perth had a lot(!!) of rain and flood, we had sun and 30-40 degrees on our trip north of perth.

 

And then to the Norwegian report; Den norske versjonen av min Ironman opplevelse, og dagene etter.

Klokka 5.45 gikk startskuddet på Western Australia Ironman, og jeg la i vei på knappe 4 km svømming, sammen med 1500 andre. En flott svømmeløype som gikk ut langs Busselton jetty, rundet litt utenfor, og tilbake på andre siden. Jeg hadde, naturlig nok, ingen store forventninger til svømminga mi, men hadde mer et mål om å nyte den som best jeg kunne og ikke prøve så hardt å gjøre alt fort og riktig (Det har jo ikke vist seg å bli noe bedre ved å gjøre det). Det var behagelig varmt vann, og jeg synes de første hundre meterne gikk riktig fint, noe slossing og kaos var det heller ikke til tross for alle som startet samtidig. Litt bølger var det, men verre skulle det bli, vinden tok til, og bølgene blei større. Med en løype langs en jetty, er likevel ikke orientering noe problem, selv om svømmeteknikk og fart ikke blir helt optimal, og jeg innså at det nok ikke blei noen super svømmetid på meg akkurat…. Men jeg har svømt i bølger før, det er bare å godta de som de er, det som var verre er at jeg av en merkelig ukjent grunn litt før halvveis blei kvalm. Sjøsjuk? Og det var ikke noe moro; jeg prøvde for harde livet og tenke at jeg ikke var kvalm, og prøve å finne noe annet å tenke på, et slags motstykke, men det var ikke enkelt. Jeg svømte videre og håpet at det i alle fall skulle gi seg så fort jeg kom meg på sykkelen, bare jeg kom meg ut av dette vannet (som for øvrig var vannvittig salt…) Svømmetiden blei så definitivt ikke noe å skryte av, men kort etter jeg var ute av vannet var imidlertid kvalmen over. Haier så jeg heller ikke noe til, det er jo bra J Vi hadde jo fått vite at det ikke var noen haier i området her da, men dagen etter konkurransen fikk jeg likevel høre at det i år hadde vært 6 hai-angrep i regionen….

Syklinga var flat, varm og noe vindfull, og utenom de to gangene vi var gjennom sentrum, var den også øde, akkurat slik vest-australia er. Vi syklet tre runder. Jeg lå i tempo-bøylen, og trådde jevnt og trutt av gårde på et par ulike gir avhengig av om det var motvind, eller medvind, reiste meg opp når jeg tok imot nye vannflasker, ellers innebar det ikke mye variasjon. Ingen pauser i tråinga, bare tre ganger man måtte bruke bremsene litt når vi gjorde en u-sving i veien der løypa vendte. Følte ikke jeg trengte bruke mye krefter, og lå an til en svært så god sykkeltid. Men etter hvert blei beina eller hodet eller begge deler noe sliten av komplett mangel på variasjon, så hastigheten gikk noe ned, men jeg kom inn under 5.30, så det er jo akseptabelt det og.

Så var det bare en maraton igjen da, fire runder, en sløyfe på hver side av mål-området, som ga 8 passeringer gjennom sentrum, og dermed mye folkeliv og heiing underveis. Min trofaste supporter Gøril heiiet høyt og tydelig kombinert med fotografering på hver passering, der hun sto i varmen, tildekt med solkrem, blant mengder av folk, og enda større mengder av de beryktede plagsomme Busselton-fluene. Løpinga startet fort og gikk saktere, men jeg gjorde ikke noe annet enn å passere folk hele veien, så det gikk slett ikke verst det heller, selv om jeg hadde trodd jeg skulle klare 6-7 minutter bedre maratontid. Det var godt og varmt, visstnok hadde vi 45 grader i sola når vi løp på asfalten sa speakeren, men jeg kan ikke si verken varmen, eller fluene for den saks skyld plaget meg noe.

Kom i mål på 10.46, bak hva jeg hadde håpet og også trudd, men en helt OK tid, selv om jeg var litt skuffet, men likevel glad og jublende når jeg passerte mål. Det manglet de siste kreftene, eller toppdagen for å gjøre en topp-prestasjon. Flate løyper er nok ikke min sterke side lenger( i alle fall ikke sykling) etter et knapt år i Sveits….. jeg vil ha fjell! J (Og fjell skal det bli neste sommer….. J ). Ingen helt topp tid, men restitusjonen er i alle fall på topp. 1-2 dager etter konkurransen merket ikke jeg at jeg hadde vært med på noe spesielt anstrengende lenger, men skulle gjerne byttet rask restitusjon mot raskere tid om det hadde vært mulig (Selv om det sikkert er sunnest slik det er da i alle fall). Hildes julegave til meg sist jul, et par phd smartwool ull-løpe-sokker hindret også et hvert gnagsår i å komme, noe det ellers alltid har pleid under en ironman. Takk for de, Hilde! Føttenes beste venn når jeg på død og liv skal dra de med på sånne ikke-ønskede-utskeielser. 

  

Ironman Western Australia sin hovedsponsor er en solkrem-produsent (det trengs også i området her!, solkrem altså), så det var aldri mangel på det i nærheten, og jeg var også flink til å smure meg inn før jeg la ut på ironman på en varm, skyfri, solrik dag. Men noe glemmer man alltid, for min del var det utsiden av hendene (Som jo er veldig utsatt under temposykling der de ligger vendt mot sola), som dermed blei temmelig brente, og reagerte et døgn etter med å hovne opp (Istedenfor å bli såre, og begynne å flasse). Jeg gikk dermed et par dager etterpå rundt i shorts, singlet og hansker i sol og 30-40 varmegrader, og tiltrakk meg ganske mange blikk på den måten… J  

Og til dere som håpet jeg skulle kvalifisere meg til Hawaii kan jeg bare si; Det hadde selvfølgelig vært gøy, men jeg har i det minste vært på VM der en gang, og er veldig fornøyd med det! Og jeg blir mer enn gjerne med på en vanlig ferietur til Hawaii likevelJ Dessuten har jeg nå mulighet til å tilbringe neste høst med fjelltur i de sveitsiske alpene, noe det har blitt altfor lite av i høst (knapt nok i det hele tatt), og jeg har tenkt på det dilemmaet, at om jeg skulle komme til Hawaii blir det nok en høst med først tri-trening, så reise på ironman, og jeg har lyst på neste høst i fjella! Nå får jeg i alle fall daJ Ingen ironman på meg neste høst! Bare en swissman til sommeren, fjell her kommer jeg J (De blir det rikelig av på Swissman….)

Etter konkurransen, after-race-party, et par netter knapt med søvn (grunnet først ”høy-på-koffein”, så party og påfølgende 4-5 timers nattbuss) er Gøril og jeg i Perth igjen. Der inntar vi en tidlig og søvnig frokost før vi setter kursen nordover i vest-Australia på en 4 dagers road trip med et turselskap. Vekk fra det kraftige regnværet og flommen som vi fikk høre kom til Perth rett etter at vi hadde dradd. Vi kjører en gammel skranglete mini-buss, som har sett sine bedre dager, og som turguiden vår nok har intensjon om å kjøre til den ramler fra hverandre. Bussen spares ikke, og svarer med et jevnlig skrik etter diesel. Vi hopper av gårde i bussen i takt med veiskiltene som varsler hoppende kryssende kenguruer (som vi ikke så). 

Vi kjører av gårde på endeløse, flate veier i et flatt og øde landskap preget av brun jord og grønne buskvekster. Det hender imidlertid av og til en sjelden gang vi kommer til et bebodd sted med et par folk. Gjerne fiskelandsbyer, selv om jeg for øvrig synes de er skuffende dårlig på fiske-serveringsfronten her langs vest-kysten. De fleste restauranter har en fish and chips rett, men utover det veit ikke jeg hva de gjør med fisken, de serverer den ikke på spisestedene i alle fall. Men de fisker visst og spiser den selv i følge guiden vår, restaurantene er ikke så interesserte….  Hva de imidlertid har på spisestedene og kafeene her er mentos pastiller, i store mengder, det får vi alltid servert, eller forskynet oss av i store mengder før/etter mat og drikke. Mulig de er mye plaget av dårlig ånde, vi er ikke helt sikre, men vi har konkludert at mentos rett før kaffe eller vin gjør kaffe-/vin-smaken litt rar….

Lange strender, av og til så langt øye ser, er det selvfølgelig også når vi ikke kjører inni landet men kommer ned til kysten. I en av lunsj-stedene, snakket vi om at det hadde vært fristende med et bad (Strand, hav, sol og 30-40 varmegrader), ganske logisk da…), dessverre fikk vi ikke tid, men så fikk vi også høre at det hadde vært en dårlig ide i alle fall. Det er ikke så beint få haier der nemlig. På en annen gedigen strand fikk vi derimot mulighet, det var en strand ikke bestående av sand, men tildekt av bitte små skjell, hundremeter vis langgrundt i legghøyde, men dypt nok til å ligge med hele kroppen under vann J

Vest-Australia ligger litt bak resten av verden. Vi har en følelse av å være tilbake på 80-tallet; Musikken, klærne, bilene, manglende teknologi (knapt nok internett her), hele stilen, skikkelig morsomt, det er bare et sted de ikke ligger etter – prisnivået. Du verden, det slår alt jeg har vært borti i Norge og Sverige også! Det er visst først og fremst gruveindustrien her i vest, arbeidere som jobber her, men ikke bor her, og delvis den øde beliggenheten som drar prisnivået rett til værs.

Utenom det uendelige og ensformige landskapet har vi sett ville emuer, delfiner, pelikaner, ei skilpadde, en sting-ray, og en rekke merkelige naturfenomener; som pinnacles (noen rare greier som stikker opp i et ørkenlandskap), de første organismene som laget oksygen så vi får luft med 21% oksygen i som vi kan puste i, kløfter (canyons) og andre morsomme fjell og stein –formasjoner. Og en aboriginer som fortalte om den aboriginske kulturen. Og vi besøkte en park der de tok vare på og pleiet dyr som var påkjørt på veien etc, og forberedte de for det virkelige livet igjen. Der så vi bl.a. kenguruer, slanger, krokodiller, dingoer, struts, og mange rare og noen pratsomme fugler.

Det er ikke noe luksustur vi er på, som sagt en gammel hoppende minibuss, backpacker-overnatting, og camping-matlaging (men av høy kvalitet!), likevel har vi nok av naturlig australsk spa-behandling på turen; Først tykke lag med solkrem (iblandet saltvann og svette), før vi får massasje i form av skikkelig muskel-risting (samtidig over hele kroppen) underveis på busskjøringen. I tillegg får vi jevnlige innslag av sandpisking = peeling. Og en skikkelig sandbehandling i form av sand-boarding. Hud og muskler kommer til å være friskere enn noen gang før når turen er over.  

Vest-Australia er noe for seg selv, og en helt spesiell opplevelse, neste (eventuelle) besøk til Australia går nok til en annen del av landet, men hva vi har opplevd her er virkelig helt unikt!

Og ferien blei avsluttet med en dag i Perth, blant annet med en liten morgentur i Kings Park (med kaffe) og den beste og største fisk- og sjømat-tallerken jeg noen gang har fått servert på Cicerello's i Fremantle! :-)